Taggern tagger: Like før det smeller!

Det er to dager igjen til serien starter. Vålerenga er tilbake. Oberst i Brigade Rolf Søder, Skog,  spør om noen har skrivekløe.

Nei, egentlig ikke, er bare spent. Men det er jo mye man tenker på om sesongen som kommer.
Så la oss oppsummere hvordan det står til før første spark. Så får vi se hvordan det hele gikk til slutt…

Klubben

La oss begynne med klubben vår. Etter en del opprivende diskusjoner for et par år siden virker det ganske solid i drift, styre og stell.
Jepp, det ligger en aldri så liten bikkje begravet med investorselskapet, Trøim og avtalen mellom VFE og klubben som etterhvert går ut. Og det er alltid litt skummelt når det er stille fra Kjetil Siem.

Men vi har fått inn bra folk i styre og stell, som jobber med en meningsfylt strategi som ikke er avhengig av hvem som er trener, daglig leder, sportssjef eller styremedlem. En identitet som skal ligge i bånn.

Ikke er vi blitt kjøpt opp av RedBull, halshuggende regimer i Midtøsten eller andre rasshøl heller. Vi kan ha ambivalens for Trøim, men jeg er hellig overbevist om at et norsk rasshøl er bedre enn alternativene. Kan jo fortsette på den erotiske metaforen, men la oss heller snakke om…

Fotballaget

Min største bekymring forrige sesong i Eliteserien og siste sesong i OBOS var defensiv, og da spesielt midtstoppere. Jeg mener at midtstoppere er ryggraden til et fotballag. Du kan ha midtbaneeleganter og målscorere i fleng, men uten noen bautaer bak der blir de som kulisser å regne. Og ingen keeper er så rå at han kan redde alt uten to hardhauser som holder døra.

Man må må ha minst tre skikkelig solide karer bak der, som er happy med at ikke alle tre kan spille hele tiden, men at man må ha tre for å dekke opp for skader etc. Hvis man ser på Vålerengas (og andre klubbers) suksesser mener jeg det alltid skjedde når vi hadde nettopp det. Jeg sier bare Panzer og Wæhler, (og da rusler det litt i boxeren  for meg), men de hadde backup også. Men før jeg går for langt i det kan jeg med dette reklamere for en artikkel som kommer i den utmerkede fanzina StangUt om dette temaet.

Uansett: med Aaron og Jarl har vi et kanonpar som er bra og kan utvikle seg til legendarisk. Så er mitt håp at vår nye danske Kevin vil være den tredje bautaen.  Backene ser bra ut også, og med alternativer om det trengs. I skrivende stund fikk vi beskjeden om at Jokke har skaffa en brasiliansk back også. Vi håper denne Viniciusen får mer suksess enn den forrige brassen vi hadde, og at han ikke er en fullt så stor kukk som sin navnebror. Spøk til side, han er vant med Norden, erfaring fra Allsvenskan og jeg tipper dette blir bra.

Midtbanen ser veldig solid ut med både arbeidsjern som Brice, Bjørdal og Strand, samt eleganter som Riisnæs, Lange og Hagen.
På topp kjennes det bra nok ut, vi har mange alternativer, men kanskje er det litt usikkert hvem som blir den store målscoreren, eller er det kanskje flere. Og vi har to solide keepere.

Det har blitt jobba godt av Bakke, Myhre og ikke minst Jønsson med å bygge et balansert lag med unge og fremadstormende spillere. Kanskje tenker man at det er litt for ungt, (åtte spillere er født før 2000), men jeg tror vi har rutine nok, så lenge vi ikke får for mye motgang.

Egentlig er det verste med laget at det ser ganske bra ut. At vi hausses opp (alle elsker å snakke/hate på Vålerenga) og at fallhøyden igjen blir for stor. Her har Bakke og Myhre en viktig jobb å gjøre for å bygge den rette mentaliteten i laget. Vi er best når alle hater oss.
Jeg er knallfornøyd om vi først og fremst ikke rykker ned, og spretter en flaske med saison om vi tar den forjettede sjuendeplassen. Da bør skjerfene trykkes opp igjen. Så handler fotball selvsagt også om hvem vi møter. Hvem vi hater og hvem vi ikke må tape mot:

Hat, hat, hat!

Å, må du hate andre lag? Skal ikke fotball være hyggelig da? Det er vel mulig å ha et rasjonelt forhold til produktet og underholdningen? Det er jo fint om hele Norges Bodø Glimt gjør det bra i Europa? Og tenk på koeffisienten?

Vel, føkk deg. På alle andre fronter, jobb og privat lever jeg rasjonelt. Fotball er følelser, og det er både deilig og helt jævlig å kjenne følelsene flomme gjennom en når man er på stadion. Strengt tatt er det deilig å ha det helt jævlig også, fordi det ikke handler om rasjonalitet, men frislepp av emosjoner. Leve, føle og dø med klubben. Derfor har jeg fortsatt sesongkort slik jeg har hatt siden 96. Og like mye som man elsker Vålerenga er det deilig å hate de andre.

Dessverre møter vi i år ikke to av de største hatlagene: Lyn og Bøfla. I den rekkefølgen på hat seff. Men vi møter Brann. Dette selvgode laget fra bygda med skarrepakket. De er en god nummer tre på hatlista, og det er de fordi alle vil være nummer en på lista vår. Det irriterer dem om de ikke er nummer en. Men takk og pris møter vi dem, for det er litt tynt med hat ellers.

Ikke møter vi XXX, og selv om Rosenborg kommer et stykke opp er de litt mindre inspirerende å hate etter at de ikke lenger er «hele Norges». Men trøkk blir det uansett, bartene er blitt bra på tribunen og de hadde en knallfet tifo mot oss på Intility i nedrykssesongen.

HamKam er et slags reserveLillestrøm. De hater oss virkelig der, kanskje mest pga hockeyen hvor Storhamar virkelig er der store hatobjektet. Men de er lissom mer av en irriterende drittunge fremfor en ekte rival. 

Kåffa skal ha respekt for de sportslige resultatene. Men de er og vil være en parantes i norsk fotball. De slår oss sikkert, men noe derby blir det ikke selv om de er fra landets eneste by de også.

Nei, i år må jeg bygge på latent hat og løfte det til et nivå som fortsatt vil være under Lyn, LSK og Brann. For meg er det to klubber som utmerker seg som hatklubber. Men før supportere av de klubbene slår seg på brystet og skryter av at noen i Vålerenga hater dem bør de tenke seg om årsaken til hatet er noe å være stolt av.

Den første klubben er Molde. Om Kåffa er en parantes burde de også være det. Null sjarm, nesten ikke publikum og et moralsk (stikkord Sarr) kompass som leder lukt til helvete. Allikevel gjør de det bra, og kom et stykke i Europa. Molde burde rykke ned, gå konkurs og bli borte. Og i motsetning til Bøfla og Lyn vil jeg ikke savne dem.

Apropos Europa, selv om de gjorde det bra var det ingen som brydde seg. Morsomt. Men det leder til det andre «nye» hatlaget mitt som «hele Norge» er så glad i: Bodø Glimt.

En gang i tiden var de en kuriositet som vi besøkte for å drikke øl i kjøpesenteret Glasshuset og le av figurer med tannbørster. Nå er de blitt en fotballstormakt lissom. Granted, de har gjort det bra. Og i bånn ligger det en (egentlig ganske innlysende) tanke om at en klubb må ha en strategi som ikke er avhengig av enkeltpersoner. (Husker dere det vi nevnte om at Vålerenga nå utvikler en helhetlig strategi?).  Glimt er lett å hate fordi de er blitt en arrogant klubb som nå kjører argumenter om at de andre klubbene bør tillate overganger til dem fordi det er bra for norsk fotball. Og fordi de har ledere som aktivt jobber for å kvele medlemsdemokratiet i norsk fotball. Må være jævlig å være supporter av en slik drittklubb. Og her har vi den naturlige overgangen til…

Aksjoner og medlemsdemokrati 

Vi, og med vi mener jeg supportere som deg og meg, tapte kampen mot VAR, selv om mange av klubbenes ledere støtter kampen. Spesielt kudos til Vålerengas ledere her. Og jeg gruer meg enormt til hvordan det blir å se fotball med en slags emosjonell munnkurv på. Var det mål eller ei. Utvisning eller ei. Osv. Juble og så grine. Eller juble litt to ganger istedenfor å juble skikkelig en gang. Jeg håper og tror at supporterne vil fortsette kampen.

Så har dette jo blitt en større sak enn bare VAR (er det mulig, men ja). For noen fotball-ledere (hei, Glimt) syns tydeligvis det var urovekkende at supportere også kan være medlemmer av sine klubber, ha meninger og endog rasjonelle argumenter. Signalet er at supportere er en lavere kaste, som ikke burde få ha meninger. For mitt vedkommende kjenner jeg supportere som er professorer, rakettforskere,  fondsforvaltere og bedriftsledere. Men også budbilsjåfører, snekkere, servitører eller lærere. Ikke noe er mer udemokratisk enn å avskaffe demokratiet. Og i den tiden vi lever i nå bør man skjønne det, selv om det «bare» handler om fotball. Så kjør aksjon, feks den «gå sakte aksjonen» som vi skal ha på åpningskampen.

Er dog litt nysgjerrig på den praktiske løsningen når kanskje 4000 skal inn på stadion etter 15 min. Kommer man inn før pause? Og dette bringer oss til nettopp oss som er på stadion.

Tribunekultur og supporterpoliti

De siste to-tre årene har det skjedd noe skikkelig fett med norsk supporterkultur. Kanskje har folk blitt litt mer lei av hele pengekjøret med de stadig mer sterile Premier League-klubbene. Kanskje man nå skjønner hvor døll man er når man står på en norsk pøbb og roper «Oi, referee fuck off» i sin splitter nye og dritdyre drakt. Kanskje man ikke lenger har lyst til å suge Haaland eller rimme Ødegaard.

Uansett har det kommet til masse nye folk med energi og engasjement over hele landet. Og det er vakkert, for fotball er best på stadion, selv om vi har VAR. I Vålerenga har denne tilstrømmingen kanskje vært aller mest tydelig. Det minner mye rett og slett litt om Reform 97 sesongen da så mange ville være med på denne ferden. Masse folk, og ikke minst mange unge. Trøkket fra Østblokka og forhåpentligvis stadion ellers vil bli massivt, håper jeg. Samtidig tikker klokka, tiden går og det blir mange folk med ulik supporterkulturell historie, enten det er folk med engelsk fotball i ryggmargen eller ultrasinspirerte tribuneslitere. Og det er ikke alltid like lett å please alle.

Men jeg tror det beste er at alle har litt å klage over, eller at man alle har noe å være fornøyd med. Siden vi tross alt fortsatt er et demokrati kan man heldigvis ha meninger. Jeg kan faktisk styre min personlige begeistring for trommer og evighetssanger. Om majoriteten og de mest engasjerte vil ha det skal man som forrige generasjon selvsagt akseptere at kulturen endres. Det er helt ok. Men jeg mistenker at overforbruk av det (eller pyro) kan slå ut motsatte veien, at vi blir mer passive og mindre impulsive. At det blir rutiner og plan, og at man ikke kan ta ting på sparket. Slik følelser gjerne leder til. Min største (supporterbaserte) frykt er at vi blir så avhengige av plan og hjelpemidler at vi ender med klappere og vuvuzelaer. Det skjer nok ikke. Som alt annet i livet tror jeg at det er klokt med både forutsigbarhet og improvisasjon.
Og at selv i en digital alder er ikke alt null eller en.

Uansett har Vålerengas syngende supportere alltid klart en ting: å tillate at det er ulike måter å være supporter. Vi har ikke hatt supporterpoliti og det håper jeg vi aldri får. Noen som skal si til deg eller meg hvordan du skal leve på stadion. Det mangfoldet har nok vært særs viktig for at vi fortsatt er den ledende supporterkraften i Norge. Og derfor hater de alle oss. Digg det.

Da har jeg ikke mer å si, kjør sesongen 2025.

Håper det blir fett. Uansett vil vi alltid være der.